Kunstverket fanger betrakterens oppmerksomhet med sin imponerende avbildning av bratte kystklipper som stikker ut i det tumultuariske havet nedenfor. Det klippeaktige fremspringet, som er sentrum i komposisjonen, viser en taktil kvalitet; du kan nesten føle den grove teksturen til steinene og den ubarmhjertige kraften av bølgene som slår mot dem. Kunstneren benytter et nøye utvalgt sett med penselstrøk som finner en balanse mellom realismen og en atmosfærisk kvalitet. Dramatiske skylag svever over landskapet, og antyder en stormfull himmel preget av dempede farger—grå og myk blå—som fremkaller en følelse av ro som flettes sammen med havets formidable natur.

Fargebruken er spesielt mesterlig her; den myke blandingen av toner gir klippene en følelse av alder og slitasje, mens skyggene utdyper teksturen og sikrer at hver sprekk og brudd blir en dynamisk del av komposisjonen. Paletten domineres av kalde, jordfarger som gir en sensorisk opplevelse—du kan nesten høre den myke brummingen av bølgene, hviskingen av vinden, og føle saltkraften som danser i luften. Denne fremstillingen gjenklanger dypt; den snakker om den rå skjønnheten og naturens likegyldighet, og oppmuntrer til en følelsesmessig refleksjon over menneskets skjørhet i møte med havets storhet. Historisk sett fanger dette verket et øyeblikk i slutten av 1800-tallet, da amerikansk kunst begynte å ta til seg naturalismen og feire den nakne skjønnheten av landskapet, noe som gjør det til et betydningsfullt verk som representerer sin tid.