Midt i et snødekt landskap fanger Edvard Munch den motstandsdyktige ånden av naturen med sin bemerkelsesverdige fremstilling av et hestepar. To praktfulle hester tråkker fremover, den ene innhyllet i en dyp svart skygge som utstråler en kraftfull tilstedeværelse, mens den andre har myke hvite nyanser, og stråler av en eterisk kvalitet. Snøen ser ut til å omfavne scenen – en blanding av kaotiske penselstrøk som kaller frem vinterkulden, men samtidig antyder varme gjennom hestenes bevegelse. De dynamiske posene til disse dyrene reflekterer styrke og formål, nesten krysser en grense mellom den håndgripelige virkeligheten og en følelsesmessig surrealisme som Munch mesterlig vekker i sine verk.

I bakgrunnen dukker noen figurer opp, som ikke er for mye definert, men antyder menneskelig aktivitet, integrert subtilt inn i landskapet. Det er som om de er en del av omgivelsene, og bidrar til den generelle fortellingen om arbeid og besluttsomhet. Fargepaletten, selv om den er dempet i tone, sprudler av energi; de harde vinterblåtonene kontrasterer vakkert med glimt av varmere farger i hestenes pels, hint til menneskelighet, og den flyktige varmen som følger med deres åndedrag når de går fremover. Munch ser ut til å snakke til oss i dette verket – om styrke, samspillet mellom menneske og natur, og ånd av utholdenhet i møte med harde forhold.