Dette kunstverket utstråler en urovekkende kvalitet, og fremstiller et noe klaustrofobisk rom, der veggene synes å lukke seg rundt betrakteren. De dristige, bølgende penselstrøkene skaper en atmosfære tung av følelser—man kan nesten høre stillheten ekko mot de vertikalt malte veggene, som er malt i en urovekkende grønnfarge. Figuren i sentrum, ikledd en flytende grå bekledning, står i skarp kontrast til de intrikate skygene fra møblene. Man kan føle at en fortelling utfolder seg her: Er vi vitner til et øyeblikk av kontemplasjon, eller er det noe mer truende som skjuler seg? Fraværet av ansiktsdetaljer øker følelsen av mysterium, og får oss til å føle oss både nysgjerrige og urolige.

I forgrunnen konkurrerer et bord dekket med rotete fruktfat og et glass om oppmerksomheten; uorden gjenspeiler den emosjonelle uroen til figuren. Fargepaletten som Munch bruker i dette stykket—en robust palett med mørke toner—er spesielt slående; den formidler en storm av følelser, fra melankoli til en urovekkende intensitet. Det er et øyeblikksbilde av psykologisk dybde, en utforskning av den komplekse menneskelige eksistensen tidlig på 1900-tallet, og en påkallelse av den følelsesmessige landskapet i denne tiden, da kvinner begynte å håndtere identiteter som overskred tradisjonelle grenser. Munchs arv ligger trofast i hans grundige utforskninger av den menneskelige tilstanden, og dette verket er ikke noe unntak.