Med en dempet palett av myke purpur-, grønn- og gråtoner, fokuserer dette verket på en sølvvase som holder en bukett med bleke blomster. Penselstrøkene er uttrykksfulle og teksturerte, nesten som om malingen er skulpturert i tykke, synlige lag som gir liv til vasens metalliske glans og de skjøre kronbladene. De myke kontrastene får blomstene til å virke som de stille stiger frem fra en dunkel, abstrakt bakgrunn som virvler og blander seg, og skaper en følelse av rolig mystikk og ettertanke.

Verket formidler en intim stillhet; de kalde tonene og den løse impresjonistiske teknikken inviterer betrakteren til å føle tyngden i et frosset øyeblikk. Komposisjonen er enkel men kraftfull – vasen er sentralt plassert på en udefinert overflate, omgitt av skyggefulle former som antyder, men ikke tydelig definerer, omgivelsene. Det fanger den kunstneriske ånden fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-talls franske maleri, hvor tekstur og atmosfære går foran visuell klarhet, og gir en følelsesmessig resonans fremfor bare visuell presisjon.