Øyet blir umiddelbart trukket mot den stramme hvite fasaden til det gamle tempelet, som står stolt mot de dempede tonene i ørkenlandskapet. Det er en struktur av enkle, men kraftfulle linjer, et vitnesbyrd om varig menneskelig ambisjon. Kunstneren bruker mesterlig lys og skygge for å gi tempelet en følelse av monumentalitet og evighet. Himmelen er en vask av myke gråtoner, som tilbyr en dramatisk bakgrunn, men aldri overskygger hovedemnet. Scenen fremkaller en følelse av vidde og isolasjon, som lar betrakteren tenke over historiens vekt og tidens gang.