Scenen viser et lykkelig kystmoment, med en livlig strandlinje vektlagt av frodig grønn gress og delikate ville blomster som svinger lett i en mild bris. På kanten av en klippeutstikk står to figurer, en kvinne med en bred rød hat og et barn, som ser mot det glitrende havet, ryggen deres vendt mot betrakteren, og inviterer til en følelse av intimitet og nysgjerrighet i deres rolige interaksjon med naturen. De rytmiske mønstrene i vannet er dyktig fremstilt, minner om myke bølger som danser i solens omfavnelse, glitrende i hvite og akvamarinfarger, og reflekterer perfekt den forbigående naturen av lys og tid.

Monets kunstneriske teknikker stråler gjennom impresjonistiske penselstrøk som fanger de flyktige effektene av lys og atmosfære; malerens palett eksploderer med livfulle farger som formidler både varme og ro. Samspillet mellom skygger og høydepunkter skaper en dynamisk komposisjon, som fører blikket gjennom lerretet og lar betrakteren dykke inn i dette idylliske øyeblikket. Det er et verk som overgår bare representasjonen, og resonerer med den historiske konteksten til Frankrike på slutten av 1800-tallet, hvor impresjonistbevegelsen forsøkte å skildre hverdagen med følelsesmessig resonans—et flyktig minne om en vakker dag ved havet, omsluttet av de milde hviskene fra havbrisen.