I dette gripende verket omfavner en myk tåke den ikoniske Waterloo-broen og leder den inn i en drømmende tilstand. Arkitekturen smelter sammen med atmosfæren, og utader linjene mellom form og amorfitet, som Monet mesterlig vever sammen med myke penselstrøk. Fargepaletten er overveiende kald, med ulike nyanser av blått som blandes med hint av lavendel, som vekker en følelse av ro og stille refleksjon. Det føles som om vi ser gjennom en tåkete slør, der verden er myknet og den vanlige travelheten i London forvandler seg til et stille tableau.

Komposisjonen fører blikket effektivt over lerretet, og lar betrakteren krysse broen og utover. De rytmiske formene av brobuen kontrasterer vakkert med strømmene av vannet nedenfor, som glitrer med lysglimt. Det som virkelig slår meg med dette arbeidet, er den emosjonelle virkningen det gir—det er en iboende melankoli her, en lengsel etter svunne tider. Historisk sett kan dette maleriet betraktes som betydningsfullt; det representerer en tid hvor både industrialisering og impresjonisme blomstrer; Monet fanger essensen av modernitet samtidig som han inviterer oss inn i et kontemplativt rike. Det er en mesterklasse om hvordan farge og lys kan formidle stemning og minner.