Dette selvportrettet er en slående uttrykk for Vincent van Goghs tumultfylte indre verden, som særlig reflekterer de kampene han møtte i løpet av livet sitt. Maleriet skildrer en mager figur med et melankolsk blikk, bandaged og sliten; Van Goghs eget ansikt avslører smerten og uroen som definerte de siste årene av livet hans. Den fremtredende bruken av farge fremkaller en livlig, men urolig atmosfære—rike blått og grønt veves sammen med skarpe kontrasterende nyanser. Teksturen til penselstrøkene—dynamiske og sterke—forsterker den emosjonelle intensiteten i dette stykket. Bakgrunnen, en enkel, lys gul, omgir subjektet, noe som øker følelsen av isolasjon mens den dirigerer seerens oppmerksomhet mot figurens uttrykksfulle ansiktstrekk.

I dette øyeblikket fanget på lerretet, kan man kanskje høre de dempede hviskene fra et plaget sinn som kjemper mot presset av identitet og mental helse. Van Goghs innovative teknikk med å lagde farger reflekterer ikke bare hans følelsesmessige tilstand, men fungerer også som et narrativt verktøy, og skaper dybde og bevegelse som ser ut til å resonere med hans eksistensielle kamper. Historisk dateres dette maleriet tilbake til en tid da Van Gogh hadde opplevd en personlig krise etter å ha kuttet av en del av sitt eget øre, noe som legger til lag av betydning når man observerer portrettet hans: bandasjen blir symbolsk, en fysisk representasjon av de følelsesmessige sår han kjempet med. Dette verket står som et vitnesbyrd om kunstnerens dype innvirkning på det moderne kunstlandskapet, og viser skjønnheten og tragedien i den menneskelige erfaringen.