Scenen utfolder seg med en nesten drømmende kvalitet, figurene er gjengitt med en forenklet, men uttrykksfull eleganse. Selve figurene – kvinner med bronsefarget hud – dominerer rommet. Penselstrøkene ser ut til å danse over lerretet, med en rytmisk energi som trekker blikket fra en form til en annen, og harmoniserer fargene. Komposisjonen er mesterlig, plasseringen av hver kvinne, hvert element, føles både bevisst og intuitiv. Den livlige paletten, dominert av jordaktige røde og grønne farger, bidrar til den eksotiske atmosfæren. Det er en egen verden, en slags visuell dikt, som forteller en historie utover ord, et vitnesbyrd om Gauguins evne til å fange essensen av hans tahitiske opplevelse. Fargene synger i lyset, en symfoni av sansene. Det er den stille intensiteten i dette øyeblikket som varer.