I dette uttrykksfulle landskapet strekker et stort, snødekt felt seg over lerretet og inviterer betrakteren til en rolig, men likevel urovekkende vinterscene. Forgrunnen domineres av rester av en harv, hvis trestamme delvis er begravd under et teppe av glitrende snø. Til høyre ligger et annet lignende redskap forlatt, som snakker om jordens stillhet – et vitnesbyrd om et arbeid som nå stilles til side av naturens kalde omfavnelse. Komposisjonen er klokt organisert, som fører blikket fra detaljer i forgrunnen til den enorme, nesten eteriske utstrekningen av bakgrunnen, der myke bakker smelter sammen med den bleke himmelen som antyder en forestående skumring, fremhevet av milde penselstrøk av blått og varme gule berøringer som gir liv til scenen. Her kan man nesten høre den svake raslingen av snøfnugg, den friske luften som hvisker historier om innhøsting og hvile.

Fargepaletten domineres av kalde blå og hvite nyanser, som vekker følelsen av en isete vinterdag, avbrutt av delikate antydninger av jordtoner som peker på den rike, mørke jorden nedenfor som venter på å bli sådd på nytt. Som om med magi fanger kunstneren interaksjonen mellom menneskeskapte verktøy og det naturlige landskapet - et forhold av avhengighet og ensomhet der harvene står som monumenter til fordums arbeid som nå er stille. Den følelsesmessige innvirkningen av dette verket er merkbar; det vekker dype refleksjoner – et øyeblikk fryst i tid som skildrer den strenge skjønnheten i naturen og den forbigående karakteren av menneskelig innsats i en verden som stadig forandrer seg, ubarmhjertig i sine sesongsykluser.