I dette slående kunstverket står en mann kledd i en lang frakk og en høy hatt i et øyeblikk som føles både intimt og contemplativt. Holdende en skje mot leppene, er øynene hans delvis lukket; dette antyder enten en dyptgående oppmerksomhet på måltidet sitt eller et øyeblikk av refleksjon—en vakker juxtaposering mellom behov og fritid. Ansiktsuttrykket hans, en kombinasjon av tretthet og fokus, vekker en følelse av personlig kamp, muligens reflekterende livene til arbeiderklassen i slutten av 1800-tallet. Den enkle handlingen ved å spise blir dyp, og minner oss om at selv hverdagslige øyeblikk kan bære stor emosjonell vekt.

Komposisjonen trekker blikket fra hatten til mannen, gjennom torsoen hans, og til slutt til skålen han holder i hendene. De forlengede linjene i frakken gir et preg av storhet, som kontrasterer vakkert mot den ydmyke aktiviteten av å spise. Skyggebruken forsterker diimensjonaliteten, og Van Goghs karakteristiske teknikk—de intense, virvlende penselstrøkene gir figuren en følelse av bevegelse og liv. Paletten virker nesten monokromatisk, med ulike gråtoner som skaper en dyster, men rik atmosfære, og tillater betrakteren å føle vekten av denne øyeblikket. Dette verket er relevant i sammenheng med Van Goghs utforskning av menneskelige følelser, og fungerer som en kraftig påminnelse om verdigheten som finnes i hverdagen midt i sosiale kamper.