I dette slående stykket møter betrakteren en dramatisk scene av fortvilelse og lengsel. I forgrunnen står en ung kvinne, som muligens er inspirert av Miranda fra Shakespeares "Stormen", og står på en steinete strand, hennes fantastiske blå kjole som flyter forsiktig rundt henne. De dype blå nyansene fremhever både antrekket hennes og det tumultuariske havet bak henne, noe som skaper en gripende kontrast; det hvisker nesten om kaoset som er bak henne. Hennes ustyrlige hår og måten hun holder det på, som om hun prøver å temme både naturens og sine egne følelser, antyder en indre uro som ekkoes av bølgene som slår mot de skarpe klippene. Vraken av et skip som flimrer i de opprørte vannene legger til et narrativt element—en av tragedie og tap, noe som oppfordrer betrakterne til å utforske implikasjonene av skjebne og menneskelig sårbarhet.

Kunstneren maler et rikt fargevev som taler volumer; de dype grønne og grå tonene i havet står i vakker kontrast til de livfulle blå og jordnære tonene av småsteinene og klippene ved føttene hennes. Dette valget trekker øyet mot scenen og gjør følelsen håndgripelig; den kaotiske stormen i havet ser nesten ut til å vibrere med liv, en intens refleksjon av kvinnens ånd. De virvlende skyene svever over hodet hennes, noe som øker den emosjonelle vekten i komposisjonen og styrker betrakterens følelse av uro. I konteksten av tidlig 1900-tall resonnerer dette verket med romantiske begreper, mens det omfavner dybden av menneskelig erfaring og kanalisert mytiske og dramatiske elementer, og minner oss om den varige kraften av historiefortelling gjennom kunst.