I dette fascinerende verket sitter en havfrue med langt hår stille på den steinete kysten, hennes form fanget vakkert i profil. Inklemt i en iriserende hale som reflekterer nyanser av blått og sølv, glimrer kroppen hennes mot bakgrunnen av et tumultarisk hav som slår mot de skarpe klippene. Steinene rundt henne, kledd i tang og våte av havet, rammer inn hennes delikate skikkelse med en aura av mystikk. Hun drar forsiktig i hårstråene, tilsynelatende tapt i dype tanker, som om hun vurderer en dyp hemmelighet fra dypet av havet. Ved siden av henne hviler en beskjeden skjell som inneholder glitrende perler, som antyder en forbindelse mellom både jord og hav, en fusjon av skjønnhet og lengsel.

Fargepaletten i dette stykket er rik og uttrykksfull; de dype blå havfargene tiltrekker oppmerksomhet, mens de lyse hvite bølgene slår mot en nesten eterisk strand. Waterhouse bruker myke penselstrøk for å skape en hypnotisk rytme som gjennomsyrer hele komposisjonen. Den emosjonelle effekten er merkbar; betrakteren kan nesten høre ekkoet av bølgene og føle den milde brisen rundt havfruen — holdningen hennes snakker om tristhet og nostalgi. Historisk sett reflekterer dette verket fascinasjonen til epoken med myter og legender, og vever sammen både kunstnerisk uttrykk og romantiske forestillinger om skjønnhet fra en annen verden. Talenten til Waterhouse i å skape en intim forbindelse mellom betrakteren og motivet gjør dette verket ikke bare til en visuell fest, men også til en tidløs utforskning av lengsel etter noe som er rett utenfor rekkevidde.