I denne fascinerende scen blir Odysseus avbildet ved roret på skipet sitt, omkranset av den hypnotiske tiltrekningen av sirene. Harmonien mellom det dype, rolige blå havet og de kontrasterende jordfargene er fantastisk; det gjenspeiler spenningen mellom fare og lyst. Sirenene, med sine fugleliknende trekk og fortryllende positurer, sprer seg rundt ham—sugende, truende, og samtidig beroligende. Deres grasiøse, men farlige tilstedeværelse i omgivelsene vekker en intensitet som krever betrakterens oppmerksomhet.

Mens årsmennene arbeider hardt, er musklene deres anspente i møte med utfordringen som disse mytologiske vesenene byr på, man kan nesten høre treverket knirke og bølgene bryte. Komposisjonen rammer Odysseus inn på en fremtredende måte, inkarnasjon av besluttsomhet i den kaotiske tiltrekningen som omgir ham; hans uttrykksfulle stilling—fanget i aksjon—formidler en følelse av haster og bestemt. Bruken av farger av Waterhouse forsterker denne historien om forførelse og fare—en palett av rike okker og dype blåtoner skaper en følelsesmessig effekt som gjenklanger dypt, og fremhever den fortryllende, men truende atmosfæren i gresk mytologi.