En øm interaksjon av myte og følelser manifesterer seg i dette utsøkte maleriet. Til venstre er Echo avbildet i en myk og kontemplativ positur, hennes nakne hud stråler under flekkete sollys. Hun ser ut til å være tiltrukket av Narcissus, som ligger uvitende ved siden av en stille dam. Waterhouse sin penselteknikk fremhever vakkert de delikate, flytende linjene av hennes antikke greske kledning, som faller uten anstrengelse og evokerer både femininitet og sårbarhet. Den frodige grønnskapen som omgir scenen fungerer nesten som en stille vitne, som rammer inn forbindelsen deres samtidig som det fremhever separasjonen som er skapt av Narcissus’ besettelse med sitt eget speilbilde. Den bølgende vannet reflekterer hans bilde, som fanget essensen av en uoppnåelig skjønnhet, mens de ville blomstene rettet mot hans blikk symboliserer lystens flyktige natur.

Det er imidlertid et element av varsling; de dype vannene skjuler ikke bare Narcissus, men også tragedie. Fargepaletten—en harmonisk blanding av myke pastellfarger og rike jordfarger—gir scenen en rolig men melankolsk aura. Hver penselstrøk formidler en stille lengsel, en utforskning av enveis kjærlighet og besettelse. Waterhouse kapsler inn smerten av lengsel og inviterer seere til å tenke tilbake på sine egne opplevelser av ønsket og tap. Den mytiske fortellingen, dypt forankret i gresk tradisjon, resonerer hos publikum, tidløst som den er, og minner oss om farene ved forfengelighet og egoistisk kjærlighet.