I dette fengslende kunstverket står en ung kvinne elegant midt i et fortryllende landskap, og utstråler en dyp følelse av melankoli. Kledd i flytende antrekk som smelter sammen med de naturlige elementene rundt henne, er hennes bekledning en slående kombinasjon av myke blåtoner og delikate røde toner som danser harmonisk i lyset. De intrikate detaljene i kjolen hennes er fremhevet av gyllen brodering; de forteller historier om legender og lengsler, og inviterer betrakteren til å forestille seg hviskene fra glemte legender. Armene hennes er prydet med blomster som symboliserer uskyld og livets forgjengelige skjønnhet — disse delikate blomsterakentene bidrar til atmosfæren, og gir den en eterisk eleganse. Bak henne antyder den mykt belyste bakgrunnen et frodig miljø som nesten virker innbydende, men er full av en følelse av mysterium som reflekteres i blikket hennes.

Komposisjonen viser smart motsetningen mellom subjektet og naturen; mens kvinnen viser sårbarhet, symboliserer floraen og eføyen rundt livet sammenfiltringer — hvert blad ser ut til å dele hemmeligheter fra jorden. Den myke paletten forsterker den emosjonelle resonansen, og projiserer milde blå toner som fremkaller en følelse av ro, men også en følelse av sorg, lik et glemt drøm. Denne dikotomien tiltrekker deg, og skaper en følelsesmessig fortelling; du finner deg selv dratt mot henne, og lurer på hva hennes historie er, hva hennes drømmer er, og kanskje hva hennes uoppfylte løfter er. Waterhouses kunst reflekterer et øyeblikk som er fanget i tid, et øyeblikk av skjønnhet som veves sammen med smerte, innhyllet i hvisker fra naturens omfavnelse.