I dette maleriet ser vi et fredelig spedbarn liggende på en liten madrass som flyter i et frodig, vannfylt landskap. Babyen er omringet av en glorie av lys, noe som antyder en guddommelig betydning og symboliserer uskyld og hellighet. Rundt barnet finnes delikate blomster og flygende fugler som tilfører en lyrisk mykhet til de monumentale ruinene i bakgrunnen, som minner om oldtidens egyptiske arkitektur med sfinkser og ødelagte søyler. Kontrasten mellom det skjøre nye livet og historiens tyngde er tydelig.

Kunstneren bruker en rik, varm fargepalett dominert av dype brune, gyldne og dempede grønne toner, og blander lys og skygge på mesterlig vis for å skape både mystikk og ro. Komposisjonen leder betrakterens blikk fra den lysende spedbarnet i forgrunnen til de gåtefulle ruinene, og inviterer til refleksjon over tidens gang og den guddommelige beskyttelsen av uskyld. Den følelsesmessige virkningen er både øm og imponerende, gjennomsyret av symbolikk typisk for romantikken på 1800-tallet, med sin fascinasjon for spiritualitet og eksotisk fortid.