I dette fengende stykket kan man umiddelbart føle en psykologisk spenning som dominerer komposisjonen. To figurer dukker opp fra en dystopisk bakgrunn, med virvlende, uttrykksfulle penselstrøk som skaper en atmosfære av ubehag. Forgrunnen domineres av en kvinne, hvis trekk er forlengt og markert, kledd i dype blåtoner; hun står stiv, utstrålende en aura av melankoli og introspeksjon. Den kontrasterende figuren i svart hatt ser ut til å være fordypet i tanker, med ryggen til betrakteren. Dette skillet mellom de to figurene fremkaller en følelse av isolasjon, et kjennetegn ved Münchs utforskning av eksistensielle temaer.

Fargepaletten er slående, og blander kalde blå og grønne med varmere nyanser som pulserer under overflaten. Det føles som om fargene selv engasjerer seg i en stille dialog, og avdekker det emosjonelle landskapet som ligger skjult bak det tilsynelatende banale scenen. Bakgrunnen antyder en bro, langstrakte trær og bølgende åser, fremstilt med Münchs karakteristiske dristige penselstrøk, som ønsker å uttrykke mer enn bare former, men også en følelsesmessig resonans. Dette verket stemmer overens med temaene adskillelse og introspeksjon som var fremtredende på tidlig 1900-tallet, og understreker Münchs betydning i utviklingen av moderne kunst ved hans evne til å formidle komplekse følelser med enkelhet og dybde.