I dette fengslende verket er figuren av en kvinne, delvis dekket av et lett plagg, plassert i et frodig landskap. Maleren bruker myke penselstrøk som skaper en drømmende kvalitet og antyder varmen fra en solfylt dag. Hennes brede bremmete hatt tilfører et snev av eleganse, mens den myke svaiende løvverket rundt gir liv til scenen—en symfoni av grønt belagt med sprut av livlige farger. Flyten i penselstrøkene ekkoer som et hvisking, gir betrakteren en følelse av ro. Jeg kan nesten føle den milde brisen og høre raslingen av bladene; det er en invitasjon til å stoppe opp og nyte naturens skjønnhet.

Gjennom hele komposisjonen skaper samspillet mellom lys og skygge dybde. De myke pastellene smelter sammen perfekt, og vekker en følelse av nostalgi som minner om enklere stunder tilbrakt utendørs. Historisk sett, i denne perioden, var impresjonismen i utvikling, og kunstnerne strebet etter å fange flyktige øyeblikk av skjønnhet og følelser. Renoirs karakteristiske stil er tydelig her; hans evne til å uttrykke menneskelig forbindelse og den eteriske kvaliteten av lys fører oss til et øyeblikk av ro og selvrefleksjon. Den emosjonelle resonansen i dette verket taler ikke bare om figurens sjarm, men også om det bredere temaet harmonien mellom menneskeheten og naturen.