Kunstverket fanger den rå, utemmede skjønnheten i de høye Alpene. Komposisjonen er dominert av en vidstrakt utsikt over isbreis og ruvende topper, hvis former er gjengitt med et dyktig samspill av lys og skygge. Kunstneren bruker en begrenset palett av dempede grå og brune toner, som fremkaller en følelse av det karrige, ubarmhjertige miljøet. Teksturen på isen og fjellformasjonene antydes gjennom delikate vask og presist linjearbeid, og trekker betrakteren inn i scenens uendelighet. Den emosjonelle effekten er ærefrykt og ensomhet, et vitnesbyrd om naturens kraft og ubetydeligheten av menneskelig tilstedeværelse overfor den.