I dette uttrykksfulle verket sitter en ensom figur på trappen til en gammel steinmur, omkranset av et livlig teppe av natur. Kvinnen, iført et langt rosa skjørt og et varmt sjal, ser tankefullt ut i det fjerne; hennes lyse røde hodeplagg står i sterk kontrast til hennes myke hud. Sollyset filtreres gjennom bladene over hodet hennes og kaster flekkete skygger som gir en følelse av ro og stillhet til scenen. Komposisjonen er balansert, men dynamisk, med den ruglete teksturen til muren i kontrast til de myke kurvene av gresset i forgrunnen, noe som skaper en visuell dialog mellom naturen og den menneskelige figuren.

Fargepaletten er rik, men subtil; myke grønntoner dominerer landskapet og harmonerer vakkert med jordens nyanser i klærne hennes. Det er en emosjonell dybde i uttrykket hennes som antyder ettertanke eller lengsel. Dette stykket står som en sterk representasjon av Millais' evne til å flette sammen menneskelige følelser med naturen, basert på den pre-raphaelite etikken som understreker den dype forbindelsen mellom individer og deres omgivelser. Historisk sett gjenspeiler verket en overgang i kunsten i den viktorianske epoken, og fanger nyansene av følelsesmessig uttrykk gjennom realisme og naturalistiske detaljer, som dyp resonnerer med seerens sanser.