Dette gripende kunstverket fanger essensen av melankoli i en vakkert formulert scene. Figuren av en ung jente, kledd i delikate klær som antyder en edel bakgrunn, hviler på en grav, hodet hennes er forsiktig plassert på armen. Stoffet flyter mykt rundt henne, som gjenspeiler elegansen av hennes bevegelsesløshet, mens hennes bare føtter henger over den kalde steinen, og skaper en kontrast mellom varme og kulde av graven. Bakgrunnen, intrikat detaljert med gotisk arkitektur og dempede toner, understreker hennes isolasjon; det føles nesten som en grav, innkapsler den triste historien bak dette øyeblikket. Man kan nesten høre stillheten av den gamle steinen og føle vekten av hennes tapte drømmer over tid.

Fargepaletten er fylt med myke pasteller og varme jordfarger, som oppnår en harmoni som tiltrekker betrakteren; denne mykheten står i skarp kontrast til det tunge temaet. Millais bruker en teknikk som fanger lyset på en unik måte, og lar det reflekteres forsiktig på overflatene av klærne og steinen, noe som gir dybde til hennes skrøpelige form. Den følelsesmessige dybden i dette verket taler om den universelle erfaringen av sorg og lengsel, vakkert vevd inn i kunstens geometri. Man kan ikke unngå å føle en skarp empati for jenta; hun legemliggjør uskyld, og hennes holdning avslører en sorg som er både personlig og transcendentalt, som inviterer til refleksjon over temaer om tapt ungdom og sorg.