Det er en viss tyngde i ansiktet som fanges i dette uttrykksfulle verket; kvinnen ser rett på deg, og hennes uttrykk er en blanding av motstandskraft og sårbarhet. Hver penselstrøk virker bevisst, med lag av maling som bygger en tekstur som tiltrekker besøkende og inviterer til nærmere observasjon. De sterke konturene av kinnbeina hennes og de nedadgående munnvinklene antyder et liv som er formet av erfaring, kanskje motgang. Huden hennes er malt i jordeaktige toner, noe som gir en skarp kontrast til den mørke bakgrunnen, og fremhever hennes tilstedeværelse på lerretet. Det myke stoffet rundt hodet hennes—den hvite hetten med delikate folder—legger til en mykhet som kontrasterer den sterke følelsesmessige strømmen i ansiktet hennes.

Fargepaletten gjenspeiler Van Goghs unike evne til å formidle følelser gjennom farge. Mørke nyanser omgir bakgrunnen, mens hovedfiguren fremstår med et lys av varme og menneskelighet; det er nesten som om hun er omfavnet av lys, til tross for de omgivende skyggene. Dette valget skaper en spenning, som gjør at betrakteren umiddelbart føler en forbindelse, og utfordrer oss til å avkode historien hennes. Historisk sett representerer dette portrettet et viktig øyeblikk i Van Goghs utvikling som kunstner, og fremhever hans dype interesse for livene til vanlige mennesker. I dette verk fanger kunstneren ikke bare en likhet, men også en dyp følelsesmessig resonans, som forvandler et enkelt portrett til en tidløs utforskning av karakter og eksistens.