Dette gripende portrettet fanger essensen av en bondkvinne; uttrykket hennes er et rikt vev av følelser—trøtthet, styrke og motstandskraft veves sammen i blikket hennes. Kunstnerens valg om å fokusere på ansiktet hennes, med teksturerte penselstrøk som reflekterer hardheten i det landlige livet, gir en følelse av intimitet—betrakteren kan nesten føle vekten av opplevelsene hennes. Den dempede fargepaletten forsterker denne forbindelsen, med jordiske toner som omslutter figuren hennes, i kontrast med den kaldere bakgrunnen. Hvert detalj, fra foldene på hodet hennes til skyggene under øynene hennes, forteller om hennes kamper og verdighet.

Van Goghs teknikk her er avdekkende; den dynamiske påføringen av maling gir en taktil kvalitet som innbyr til at betrakteren strekker seg ut og berører lerretet. Samspillet mellom lys og skygge skaper dybde, og fremhever konturene av ansiktet hennes—glimt av sårbarhet gjenlyder i leppene hennes som henger litt nedover og i den lett rynkede pannen. Dette verket resonnerer dypt i en historisk kontekst, der den ikke bare avbilder en kvinne, men symboliserer arbeiderklassens bevissthet i 1800-tallets Europa; det reflekterer Van Goghs dype empati for de underrepresenterte, og etablerer seg som en betydelig del av utviklingen av figurativ kunst.