Dette delikate kunstverket fanger et ømt øyeblikk mellom mor og barn, gjengitt med myke, flytende linjer og en dempet, jordnær palett som omslutter figurene i en varm og rolig omfavnelse. Kunstneren benytter en subtil kombinasjon av kritt og kull for å fremheve konturene og foldene i klærne, samt den skjønne interaksjonen mellom figurene. Morens beskyttende og oppmerksomme holdning står i kontrast til barnets lille og uskyldige figur, og drar betrakteren inn i en fortelling om intim omsorg og stille hengivenhet. Komposisjonen understreker nærheten mellom dem, med barnet med ryggen til betrakteren og morens ansikt vendt mot barnet, som om hun hvisker en mild beroligelse. De varme okergreinene og myke hvite tonene harmonerer med den sparsommelige bakgrunnen og skaper en eterisk, men likevel påtakelig tilstedeværelse som inviterer til refleksjon over det universelle temaet mors kjærlighet. Til tross for stillheten er det en følelse av bevegelse og liv, som om figurene puster i stillheten av et privat øyeblikk.