I dette imponerende selvportrettet bruker kunstneren en dristig, men dempet fargepalett, dominert av mørke og melankolske toner som omgir figuren. Den viscerale kvaliteten på penselstrøkene forteller en historie om introspeksjon, som fører oss til å undre over tankene som virvler i kunstnerens sinn. Hans blikk møter betrakterens, med en intensitet som synes å trenge gjennom lerretet, og blander selvtillit og sårbarhet i en perfekt juxtaposisjon. Den nesten dystre bakgrunnen kontrasterer skarpt med lyset som treffer ansiktet hans, og antyder en skjult følelsesmessig dybde.

Dette verket, malt i 1905, fanger ikke bare en likhet, men også et fragment av kunstnerens sjel; det er et øyeblikk frosset i tid, som gjenklanger med den utforskende ånd fra tidlig på 1900-tallet, en periode fylt med sosial og kunstnerisk opprør som Sorolla navigerte gjennom. Denne tiden var fylt med utfordringer, og selvportrettet fungerer som et vitnesbyrd om både personlige og kunstneriske kamper, og lokker frem en forbindelse som inviterer til ettertanke. Hvert penselstrøk former ikke bare identiteten til subjektet, men reflekterer også de skiftende strømmene innen kunstverdenen, hvor realismen smelter sammen med en anelse av impresjonisme.