Maleren fanger et rolig øyeblikk mellom en mor og barnet hennes, som ligger sammen i myke, flytende laken som omfavner dem i en kokong av varme og ømhet. Moren, med lukkede øyne, ser ut til å legemliggjøre fred, som om den ytre verden har smeltet bort, og bare dette intime båndet mellom henne og det nyfødte er igjen. De subtile ansiktstrekkene reflekterer et mykt lys som stryker over huden deres, og belyser kjærligheten og forbindelsen de deler.

Sorolla bruker en delikat fargepalett dominert av hvitt og myke pasteller—kremhvite, dempede gråtoner og myke hudfarger skaper en etereal og beroligende atmosfære. Penselstrøkene er impresjonistiske, nesten drømmeaktige, med myke overganger mellom fargene som forsterker maleriets ro. Enkelheten i bakgrunnen bidrar til denne eteriske kvaliteten, og lar betrakterne fokusere utelukkende på den følelsesmessige dybden i dette øyeblikket. Det er ikke bare en avbildning av morskap; det er en følelseslig narrativ fylt med maternelle kjærlighet, ømhet og livets stille skjønnhet.