I denne livlige scenen stiger de tykke stammene av eldgamle trær opp mot himmelen, de vridde grenene danner et baldakin av varme gule og grønne nyanser. Maleriet fanger en solfylt dag, hvor det gyldne lyset flommer ned på figurene under. Arbeiderne, som er dedikert til sitt arbeid, bøyer seg mot bakken; bevegelsene deres understrekes av lekne penselstrøk som formidler energi og liv. I mellomtiden står en ensom figur ikledd mørke klær og ser på, kontrasten mellom klesdrakten deres og den lyse bakgrunnen fremhever en følelse av refleksjon midt i den travle aktiviteten.

Van Goghs dynamiske bruk av impasto-teknikk gir liv til teksturen av bark og jord; de tykke, uttrykksfulle penselstrøkene ser ut til å pulserende med energi, og drar betrakteren inn i scenen. Fargepaletten domineres av sollyse nyanser, noe som gir en generell følelse av varme, selv om det er et hint av melankoli i den ensomme figurens holdning. Denne dikotomien gir anledning til et spekter av følelser, fra gleden ved felles arbeid til den skarpe ensomheten ved individuell eksistens. I konteksten av slutten av 1800-tallet oppsummerer dette verket den dype anerkjennelsen kunstneren har for både natur og menneskehet, og lar oss med en reflekterende pause over arbeidets og eksistensens natur.