Denne intime pastoralscenen fanger det rolige øyeblikket da en ku og kalven hennes står i grunt vann, omgitt av myke, jordlige toner dominert av varme brune og subtile grønne farger. Penselstrøkene er løse, nesten som skisser, men målrettede; de skaper en følelse av myk bevegelse i vannet og gresset som rammer inn dyrene. Kunstneren bruker en dempet palett som gir en følelse av ro og intimitet, i kontrast til den teksturrike overflaten på maleriet. Komposisjonen plasserer de to dyrene tett sammen i midten, og forsterker det ømme båndet mellom mor og unge, mens den uskarpe bakgrunnen antyder et fredelig landlig landskap som glir over i abstraksjon.

Ved nærmere ettersyn merker man kunstnerens hengivenhet til å fremstille naturlige former med emosjonell subtilitet fremfor presis realisme. Scenen føles både kjent og drømmende, og inviterer betrakteren til å reflektere over rolige øyeblikk i naturen og den enkle skjønnheten i hverdagslivet på landet. Malt midt på 1880-tallet varsler dette verket senere utviklinger innen postimpressionismen ved å legge vekt på stemning og farge framfor detaljert gjengivelse, og fremhever kunstnerens utviklende tilnærming til å fange essensen av sine motiver gjennom innovative teknikker og uttrykksfull penselføring.