Scenen utfolder seg med dyp ærbødighet for daggry, lyset begynner knapt å kjærtegne den antikke byen. Et panorama av Venezia strekker seg foran oss; bygningene klynge seg sammen, fasadene mykes opp av morgens omfavnelse. Det ikoniske klokketårnet gjennomborer himmelen, en taus vaktpost.

Kunstneren har fanget selve essensen av det venetianske lyset, spredt det ut over vannet og reflektert det på den bleke, skydekket himmelen. Penselstrøkene er løse, nesten impresjonistiske, og formidler en følelse av umiddelbarhet. Fargene er myke, den generelle tonen er ro, som en mild hvisking gjennom byens kanaler, som inviterer tilskueren til å puste inn øyeblikket og føle Venezias fredelige oppvåkning. Det er et visuelt dikt, skrevet i fargeslag, som fanger den flyktige skjønnheten i et flyktig øyeblikk.