Verket fanger den eteriske essensen av Rouen-katedralen, innhyllet i det milde morgenlyset. Katedralens fasade er avbildet med en drømmende kvalitet; fargene smelter sammen i en myk tåke, og inviterer betrakteren til å dykke ned i dette rolige øyeblikket. Nyanser av gull, myke gule og dempede grønne smelter sømløst sammen, og skaper en lysende atmosfære som reflekterer den tidlige tid på dagen. Detaljene i den gotiske arkitekturen, som vanligvis er skarpe og intrikate, mykes opp her, og fremkaller en følelse av ro snarere enn hard virkelighet.

Når vi dykker dypere ned i Monet-teknikken, ser det ut som penselstrøkene danser over lerretet. De er løse og spontane, og fanger det flyktige lysets natur når det samhandler med den solide strukturen til katedralen. Denne tilnærmingen er emblematisk for impresjonismen, og understreker den forbigående naturen av oppfatning. Komposisjonen, selv om den er forankret av katedralen, oppmuntrer øyet til å vandre over hele bildet, og undersøker hvordan lys og farge forvandler kjente former til noe overnaturlig. Den følelsesmessige påvirkningen av dette stykket ligger i evnen til å fremkalle nostalgi og refleksjon, og inviterer betraktere til å stoppe opp og tenke over skjønnheten i både det hellige rom og det flyktige øyeblikket.