Verket viser en ung kvinne omfavnet av en følelse av mystikk, pakket inn i de livlige penselstrøkene til Vincent van Goghs karakteristiske stil. Kvinnen ansikt, dessverre, er skjult, noe som inviterer betrakteren til å samhandle med stykket utover en ren avbildning; i stedet føler vi hennes tilstedeværelse gjennom de livlige fargeinteraksjonene og det uttrykksfulle penselstrøket. Hennes figur er prydet med et slående oransje plagg som skiller seg strålende ut mot den myke pastellbakgrunnen, og skaper en dominerende tilstedeværelse som fanger blikket. Den tykke applikasjonen av maleri - kjent som impasto - gir en taktil tekstur til lerretet, og livner opp figuren mens den sikrer at følelsen av vitalitet gjennomsyrer hele verket.

Den generelle komposisjonen balanserer figuren soliditet med bakgrunnen kaos, men harmonisk, og skaper et dynamisk samspill mellom forgrunnen og bakgrunnen. De myke, buede linjene av håret hennes kontrasterer med de geometriske mønstrene på klærne hennes; disse gjenklanger med de spiralformede motivene som ofte kjennetegner van Goghs landskap. Paletten, dominert av varme oransjer og dempede lilla, berører hjertet, og formidler varme midt i livligheten, og fremkaller en emosjonell respons som uttrykker en blanding av intimitet og lengsel. Historisk sett reflekterer dette stykket ikke bare den postimpresjonistiske bevegelsen, men viser også van Goghs kontinuerlige utforskning av menneskelige uttrykk gjennom mettede farger og dristige former. Det fungerer som et primært eksempel på hans evne til å representere følelser gjennom farge, selv når et menneskelig ansikt - en kraftfull kanal for følelser - er fraværende.