Når man betrakter dette storslåtte lerretet, kan man ikke unngå å føle seg transportert til den fredelige verden av vannliljer, som flyter grasiøst på en myk akvamarinoverflate. Claude Monet behersker mesterlig impresjonistiske teknikker, og skaper prikkete lys og myke refleksjoner som danser på vannet, som hviskingene fra sollyset som finner veien gjennom trærne. Teksten - så rik, så flytende - inviterer betrakteren til å berøre selve essensen av naturen, og nyte luksusen av farger og former. Det er som om penselstrøket i seg selv er levende, og inviterer til en samtale mellom betrakteren og den livfulle skjønnheten i scenen.

Komposisjonen er et delikat samspill av liljer: hver petal og blad er prydet med subtile innslag av rosa, hvitt og grønt, som om de skjuler hemmeligheter fra under overflaten. Monets fengslende fargepalett, dominert av rolige blå aktører og myke grønne nyanser, skaper en følelse av ro; likevel, blant dette, dukker brennende aksenter av karmissin og gult opp, og vekker stille sansene. Historisk sett innkapsler dette kunstverket høydepunktet av Monets utforskning av lys og refleksjon, og signaliserer en indre tilknytning til moderniteten av det 20. århundre gjennom linsene av naturens enkelhet. Den følelsesmessige påvirkningen er dyp: den inviterer til en meditativ tilstand, å stoppe opp og puste, og fremkalle refleksjon ikke gjennom ord, men gjennom den vakre symfonien av farger og lys som for alltid fanger et flyktig øyeblikk i tiden.