I dette intime portrettet sitter en sårbar ung jente på en enkel trebenk, som legemliggjør både uskyld og stille kontemplasjon. Innstillingen er minimalistisk, dominert av dempede jordtoner som retter seerens oppmerksomhet direkte mot subjektet. Van Goghs penselstrøk her er løse og uttrykksfulle, og gir figuren en rå ærlighet. Barnets uttrykk, med nedadgående lepper og en lett rynket panne, formidler en følelse av ettertanke, som kanskje antyder dypere følelser. De varme tonene i huden hennes, mot den mørkere bakgrunnen, fremkaller en gripende atmosfære der seeren blir invitert til å tenke over tankene og følelsene til denne unge sjelen, nesten som om de deler en stillestående dialog.

Komposisjonen fremstår uformell, men stråler samtidig av følelsesmessig dybde. Jentas posisjon, sittende på kanten av setet, antyder både fysisk og emosjonell sårbarhet. Hver penselstrøk ser ut til å danse lett over lerretet, lysende opp formen hennes, samtidig som den opprettholder en aura av mystikk. Bruken av myke farger som blek rosa og oker fanger vakkert ungdommens strålende kvalitet, mens den mørke bakgrunnen forsterker fokuset på de delikate egenskapene hennes. I dette verket møtes Van Goghs mestring av farge og form harmonisk, og understreker betydningen av barndommens gjennom et objektiv av ømhet og introspeksjon.