I denne eteriske fremstillingen får Rouen-katedralen liv under middagsolen, innhyllet i et spektralt lys som danser over dens intrikate fasade. Kunstnerens penselstrøk er løse, men likevel bevisste, og fanger essensen av steinarkitekturen samtidig som de lar den omkringliggende atmosfæren flettes inn. Katedralens utsmykkede detaljer — tårn, buer og steinskulpturer — synes å glitre som om de er i ferd med å smuldre i den lyse himmelen. Det er som om luften rundt strukturen har blitt mettet med farge, og gir scenen en nesten drømmende kvalitet. Livlige blå og myke kremfarger dominerer paletten og antyder både fastheten til katedralen og lysets forgjengelighet. Hvert penselntrekk formidler bevegelse, som om katedralen, et urokkelig symbol på tro, blir berørt av tidens flyktige natur.

Den følelsesmessige effekten er dyp; man kan ikke unngå å føle respekt for dette tilbedelsestedet, men det er også en påminnelse om skjønnhetens forgjengelighet — hvordan noe så stort kan fremstilles med slik skjørhet. Dette verket symboliserer ikke bare storheten i gotisk arkitektur, men også Monets kontinuerlige utforskning av lys og farge, og fremhever et betydningsfylt øyeblikk i den impresjonistiske bevegelsen. Historisk sett gjenspeiler dette stykket en tid da kunstnere begynte å utfordre tradisjonelle tilnærminger, og tok imot ikke bare hva øyet kan se, men også hvordan lys endrer oppfatning. I denne konteksten fungerer Monets fremstilling som en meditasjon over forholdet mellom natur og menneskeskapte strukturer, og innkapsler både majestet og sårbarhet.