En kolossal figur dominerer komposisjonen; en kjempe, kanskje, gjengitt med skarpe linjer og subtil skyggelegging. Han sitter, sammenkrøket og imponerende, med ryggen til, men kurven i formen hans antyder enorm kraft og undertrykte følelser. Kunstnerens bruk av lys er mesterlig; det ser ut til å stråle fra en usynlig kilde, og belyser kjempeskikkelsen mot en dyster, atmosfærisk bakgrunn. Teksturene er grove, noe som antyder vekten av figuren og landskapet som ser ut til å omfavne ham. Den delikate gjengivelsen av en halvmåne på himmelen gir et melankolsk preg, en følelse av ensomhet.

Dette kunstverket handler om isolasjon, om byrden av enorm styrke, og kanskje om menneskehetens ubetydelighet i møte med noe som er mye større enn seg selv. Enkelheten i paletten, den begrensede bruken av farger, forsterker dramaet og konsentrerer betrakterens oppmerksomhet om figurens form og scenens emosjonelle innvirkning.