Dette delikate akvarellet fanger en fredelig tiger som hviler foran et bakteppe av tåkete, dempede fjell. Tigerens form kurver mykt på bakken, og utstråler en rolig styrke som står i kontrast til den villheten som vanligvis forbindes med slike dyr. Kunstnerens penselstrøk er flytende, men presise, med myke overganger av oker og brent sienna som elegant smelter sammen med jordaktige grønne og blå nyanser i omgivelsene. Den dempede paletten fremkaller en stille morgengry eller skumringsstemning, noe som tilfører et kontemplativt sinn til scenen.

Komposisjonen finner balanse mellom detaljert avbildning av dyret og et bredt, atmosfærisk landskap, og inviterer betrakteren inn i et rolig øyeblikk i naturen. Mykheten i tigerens pels står i kontrast til de taggete konturene av de fjerne fjellene, og skaper en harmonisk samhandling mellom tekstur og form. Dette maleriet, laget i 1930, reflekterer en blanding av romantisk naturalisme med et snev av impresjonistisk følsomhet, som legemliggjør en intim forbindelse til dyrelivet på en tid da slike framstillinger var både vitenskapelige og poetiske. Den emosjonelle virkningen er dyptgripende; verket vekker følelser av fred, ærbødighet og den skjøre skjønnheten i villmarken.