Dette fengslende kunstverket gir et innblikk i arbeidslivets pulserende liv, der arbeiderne er fullstendig fokusert på arbeidet sitt, og skaper en scene som nesten surrer med lyden av spader som slår mot bakken og hviskingen av samtaler. Kunstneren har valgt en dempet fargepalett – grått, brunt og oker dominerer – som gir verket en atmosfærisk dybde som ser ut til å fremkalle støvet og skittet fra gatene de bygger. Hver figur er mettet med detaljer, som viser et spekter av posisjoner som formidler fysikaliteten og besluttsomheten til arbeiderne.

Det som imponerer meg mest med dette stykket, er hvordan komposisjonen skaper en følelse av enhet mellom arbeiderne; til tross for sine individuelle oppgaver, ser de ut til å være en del av en sammenhengende helhet, illustrerende en kollektiv ånd. Kontrastene mellom den uklare bakgrunnen og de definerte figurene i forgrunnen tiltrekker seerens oppmerksomhet mot detaljene i aktivitetene deres, og lurer én ned i den arbeidsomme, men meningsfulle essensen av dagliglivet i denne perioden. Det føles som en feiring av industri og hardt arbeid, som minner oss om verdigheten i arbeid, alt uttrykt på lerret med en rå ærlighet som taler om kunstnerens anerkjennelse av arbeiderklassen.