Dette rolige og kontemplative landskapet fanger en stille havnescene definert av den rolige sammenkomsten mellom himmel og vann. Komposisjonen er forankret av et hvitt fyrtårn til venstre, hvis form står i sterk kontrast til det mørke, fredelige vannet under. Til høyre krummer en jordnær, teksturert strand seg forsiktig innover og leder blikket dypere inn i scenen. Den vide himmelen består av en delikat blanding av blå og dempede lilla nyanser, med myke skyer farget av skumringens eller daggryets milde lys. Det stille vannet speiler himmelens dis perfekt, og gir betrakteren en nesten meditativ ro. Den minimalistiske, men bevisste penselføringen og de levende, men dempede fargene formidler både isolasjon og intimitet, og får en til å føle at man er vitne til et flyktig, hellig øyeblikk i havnen.

Den kunstneriske teknikken gjenspeiler den tidlige 1900-tallets postimpresjonistiske stil, kombinert med Vallottons presise og klare uttrykk. Bruken av flate flater og nøye kontroll av fargeoverganger gir scenen skarpt uttrykk uten overdreven detaljering, til fordel for en følelsesladet atmosfære. Horisontlinjen er lavt plassert, noe som gir himmelen dominans og inviterer til et drømmelignende rom. Verket fremkaller en kontemplativ stemning som resonnerer med temaer som ensomhet, forgjengelighet og fredelig sameksistens mellom menneske og natur, og står som et betydningsfullt og uttrykksfullt vindu inn til den rolige skjønnheten av det franske kystlandskapet rett etter første verdenskrig.