En fredelig, men melankolsk scene utspiller seg, der en stor bygning, antagelig et palass, er dekket av kraftig snøfall; arkitekturen, selv om den er imponerende, mykes opp av de myke berøringene fra snøfnuggene. Kunstneren bruker mesterlig spillet av lys og skygge, med den snødekte bakken og strukturene som et lerret for de dempede tonene i himmelen og de fjerne figurene. Komposisjonen trekker øyet til en sentral sti, som antyder det travle livet som fortsetter selv midt i den stille stormen. Penselstrøkene er synlige og teksturerte, noe som gir en følelse av kald, frisk luft. Jeg kjenner nesten vinden bite i kinnene mine og snøens knas under føttene mine.