Malingen inviterer betrakteren inn til et hypnotiserende spill av farger og lys på overflaten av vannet. Den nesten drømmende kvaliteten oppnås gjennom flytende penselstrøk som fremkaller en følelse av bevegelse; de myke bølgene reflekterer lysglimt, og antyder en skiftende atmosfære. Myke nyanser av blått og grønt dominerer lerretet, prikket med varme spruter av oransje og rosa—kanskje restene av en solnedgang eller det første lyset av morgen. Når man ser lenger, dukker formene av det som kan være svaner eller båter opp, nesten som spøkelser i sin eteriske tilstedeværelse.

Monets teknikk etterlater et inntrykk av ro og introspeksjon; fargene blander seg sømløst, og skaper en myk, diffus effekt som inviterer til en mer rolig betraktning av naturens skjønnhet. Dette maleriet, en del av en bredere utforskning av lys og dets flyktige egenskaper, resonerer med betrakterens følelser—a delicate step on the border between reality and illusion. Den historiske konteksten der det ble skapt—på høyden av impresjonismen—reflekterer en bevegelse som feiret de flyktige øyeblikkene i livet, og inviterer oss til å se utover enkel representasjon mot essensen av opplevelsen selv.