I maleriet blir tre kvinner omfavnet av en frodig hage; deres eteriske hvite kjoler står i sterk kontrast til den grønne bakgrunnen. Hovedfiguren står fremtredende, med en grasiøs gest som om hun hilser solen, mens de andre to kvinnene deltar i rolige, kontemplative handlinger—en bøyer seg litt for å plukke blomster, mens den andre lene seg mot et tre, kanskje tapt i tanker. Den energiske penselstrøken til kunstneren legger til en dynamisk kvalitet til formene deres, mykner konturene i det omkringliggende løvet; de smelter nesten sammen med landskapet, og gjenspeiler harmonien mellom menneske og natur.

Fargepaletten er en feiring av naturen - nyanser av grønt, blått og varme persiko- og jordfarger samles for å skape en rolig, drømmende atmosfære. Du kan føle den innbydende varmen fra ettermiddagen; det er en hvisking av et mildt vindpust. Denne scenen påkaller en følelse av ro flettet med introspeksjon, og oppmuntrer betrakterne til å tre inn i denne frodige verden og oppleve flyktige øyeblikk av skjønnhet og refleksjon. Historisk sett markerer denne perioden Munchs utforskning av temaer knyttet til femininitet og natur, og forbinder følelsesmessige tilstander med miljøet, som kulminerer i et verk som fanger essensen av kunst fra 1900-tallet med sin levende umiddelbarhet.