Dette maleriet fanger deg umiddelbart, ikke sant? Komposisjonen er slående, et brutt syn, nesten kubistisk i sin struktur. Det er en følelse av kolliderende realiteter; fragmenterte vignetter konvergerer på lerretet. Vi ser en scene med figurer samlet i en togvogn med et snødekt fjell i bakgrunnen. Ved siden av dem henger et portrett av en mann med bart, et oppmerksomt blikk på sentralfiguren.

Når vi snakker om det, kvinnen som står, med sitt rolige uttrykk, dominerer rommet. Hun er flankert av to andre figurer, hvorav den ene har ansiktet skjult. Fargene som brukes her er rike og jordnære, for det meste dominert av dempede grønne og brune, noe som gir dette maleriet en tilbakeholden energi. Det er nesten som om maleriet hvisker hemmeligheter. Den forteller en historie og inviterer betrakteren til å fylle ut hullene, til å trekke sine egne konklusjoner om samspillet mellom disse karakterene. Det er en stille intensitet i stykket, en historisk resonans som er vanskelig å ignorere.