Verket presenterer et fengslende portrett av en kvinne som står selvsikkert med hånden på hoften, og som ser direkte på betrakteren. Figuren er kledd i en elegant svart kjole som fremhever figuren hennes, og viser frem de intrikate detaljene i stoffet. Enkelheten i bakgrunnen—en varm, jordfarget tone—kontrasterer vakkert med antrekket hennes, noe som lar tilstedeværelsen hennes ta sentrum. Munchs påføring av maling avslører en nyansert tekstur; penselstrøkene er dristige, men flytende, og formidler både en følelse av styrke og et hint av sårbarhet i uttrykket hennes.

Fargepaletten er slående, men beskjeden, for det meste svart med myke brune og oransje nyanser som fremkaller en følelse av trygghet, men fremdeles opprettholder et element av mysterium. Dette samspillet mellom lys og skygge gjenspeiler Munchs dyktighet i å fange kompleksiteten i menneskelige følelser. Figurens stående holdning sier mye, og inviterer betrakteren til å tenke på historien hennes. Historisk var denne perioden i kunsten preget av et brudd med konvensjonelle stiler—en søken etter individuell uttrykk, og i dette portrettet fanger Munch nydelig denne ånden, og etablerer den følelsesmessige dybden som karakteriserer hans verk.