Scenen utfolder seg foran oss, der bølgende åser dekkes av en rekke grønne farger som harmonisk smelter sammen med den uendelige blå himmelen. Dette verket transporterer seeren til den rolige landsbygda nær Auvers, der blikket ledes over de bølgende feltene, prikket av flekker med nypløyd jord, pyntet med penselstrøk som antyder arbeidet til menneskelige hender — de nøye gravde furene i landskapet. Van Goghs uttrykksfulle penselstrøk fanger ikke bare de fysiske egenskapene til feltene, men også deres følelsesmessige resonans; de ringer med en følelse av fred, men også med en understrøm av lengsel, kanskje reflekterende over kunstnerens egen tumultuøse reise gjennom livet. De livlige tonene kulminerer i en fargedans; de lyse gule og myke ocre blandes, ytterligere fremhevet av de dype jordtonene som forankrer komposisjonen mot den fjerne horisonten.