I dette uttrykksfulle verket fanger kunstneren en ensom vevde ved vevstolen sin, dypt inne i de repeterende bevegelsene av sitt håndverk. Vevstolen selv er utformet med bemerkelsesverdig detaljer, nesten som en karakter i seg selv; den robuste men slitte trekonstruksjonen forteller historien om utallige timer med hardt arbeid. Veveren, med et ettertenksomt uttrykk, ser ut til å tenke på stoffet han skaper, og blander kunstnerens følelsesmessige landskap med veverens stille arbeidsverden. Den monokromatiske paletten forsterker følelsen av introspeksjon, med lyset som leker forsiktig over overflatene og kaster myke skygger som gir en rolig, men dyster atmosfære.

Van Goghs teknikk her er både bevisst og intuitiv; linjene er rytmiske, og viser bevegelser og en følelse av hastverk i stillheten. De sterke kontrastene mellom lys og skygge gir en tredimensjonal kvalitet som inviterer betrakteren til å tre inn i scenen. Vi kan nesten høre den myke lyden av vevstolen og de milde sukkene fra veveren mens han jobber, tapt i tankene sine. Historisk sett symboliserer dette verket arbeiderklassens verdighet og kamper i en tid med industriell endring, en anerkjennelse av det manuelle arbeidet som ofte blir oversett, men som utgjør ryggraden i samfunnet. I sin essens er det et vitnesbyrd om skjønnheten i håndverk og de dype følelsesmessige båndene folk har til sitt arbeid.