Maleriet fanger en drømmende utsikt over Waterloo Bridge, innhyllet i en myk tåke, hvor lyset danser på overflaten av elven Thames. Buestrukturene på broen, selv om de er delvis skjult, skaper en rytmisk gjentakelse som trekker blikket over lerretet; de harmonerer med de myke bølgene under. Monets impresjonistiske penselstrøk gir en følelse av flyt og forbigående skjønnhet, hvor hvert penselstrøk hvisker om lysets og vannets flyktige natur.

Den dempede fargeskalaen—hovedsakelig blått, grått og subtile gulltoner—gir scenen en rolig, nesten eterisk kvalitet, og fremkaller en fredelig morgen eller sen ettermiddag. Det er et delikat spill av lys og skygge, som fremhever de atmosfæriske forholdene som former vår oppfatning av verden. Monets evne til å fange essensen av et øyeblikk blir tydelig; hvert element, fra den tåkete himmelen til de fjerne båtene, inviterer seerne til å tenke over forholdet mellom natur og byliv. Dette maleriet representerer ikke bare en bro; det transporterer observatører til et sted hvor tiden ser ut til å ha stoppet, og vekker en følelse av nostalgi og undring.