I dette gripende kunstverket står en ensom figur ved siden av en krukke med grønn basilikum, et emblem for kjærlighet og minne, nedsenket i renessansens romantikk. Det intrikate stoffet av hennes utsmykkede kappe, utsmykket med dype blå og gyldne toner, gir en følelse av adel og tragedie, som innfanger smerten til Isabella mens hun klamrer seg til det håndgripelige minnet om sin tapte kjærlighet. Denne smerten mykes opp av hennes flytende hvite kjole, et kontrast som hever hennes eteriske tilstedeværelse og fremkaller en dyp, melankolsk skjønnhet.

Komposisjonen inviterer betrakteren til å utforske det frodige miljøet i hagen, med velholdte hekk legger en elegant trapp som inviterer til utforskning og flukt. Den varme fargepaletten av jordnære grønne og myke brune nyanser er komplementert av livlige hint av rødt—en blomstrende blomst, kanskje en avgjørende henvisning til de lidenskaper som er sammenvevd i denne dypt romantiske fortellingen. Verket pulserer med følelser, og forvandler den milde interaksjonen mellom lys og skygge til en gripende påminnelse om kjærlighetens flyktige natur, hvis skatter ofte er bevart i minner eller symboler, som dette dyrebare basilikum.