I dette grensesprengende verket utfolder den fortryllende scenen seg foran oss, mens en ung kvinne, livløs og rolig, flyter delikat i et basseng med vann. Med sin flytende form som delvis er nedsenket, virker hun eterisk, kledd i en kjole som omfavner figuren hennes mens den slappe posisjonen antyder ro midt i en tragisk fortelling. Rundt henne skaper et teppe av rike grønne nyanser og livlige blomsterdetaljer en kontrast mellom livet og hennes stillhet; disse myke nyansene inviterer blikket til betrakteren til å dvele; den glassklare overflaten av vannet reflekterer den frodige vegetasjonen, og forsterker følelsen av ro og sorg. Man kan nesten høre det bløte hvisket fra bladene som rasler i vinden, et kjærlig farvel til den avdøde.

Hver detalj - den intrikate representasjonen av flora, de varierte fargene på sommerfuglene og de utsøkte teksturene på klærne hennes - taler om Millais' dedikasjon til realisme og hans pre-rafaelittiske idealer. Komposisjonen leder blikket i en flytende bevegelse, og fører betrakteren til den sentrale figuren, mens de omkringliggende elementene stille forteller sin historie: de hvite blomstene symboliserer renhet, de mørke grenene ovenfor antyder en følelse av forestående trussel. Historisk sett stammer dette verket fra midten av 1800-tallet, en periode preget av fascinasjon for emosjonell dybde og natur, men også en urovekkende undersøkelse av dødelighet og tap. Maleriet er et vitnesbyrd ikke bare om Millais' dyktighet, men også om den bredere kunstneriske konteksten som kombinerer skjønnhet med tragiske narrativer, som etterlater et uutslettelig inntrykk - man føler både en dyp beundring og en tunghet i hjertet når man tar in denne slående visualiseringen av en tidløs historie.