I dette utsøkte verket blir en ung kvinne fanget i et intimt øyeblikk mens hun sitter elegant ved et virginal, en type tangentinstrument. Lyset faller mykt over henne, som om det inviterer betrakteren til å dele hennes stille verden av musikk og kontemplasjon. Kvinnen er kledd i en enkel, men elegant kjole, og den luksuriøse gule sjalen som ligger over skuldrene hennes tilfører en varme mot den nøytrale bakgrunnen. Selv fra siden, formidler holdningen hennes og de delikate vinklene i figuren hennes en følelse av fred og konsentrasjon—hun ser ut til å være fortapt i notene hun spiller.

Komposisjonen skaper en fascinerende interaksjon mellom lys og skygge; rikdommen av sjalets stoff kontrasterer vakkert med de forenklede elementene rundt henne. Denne mesterlige bruken av farge avslører Vermeer sin besettelse med belysning og reflekterer hans feilfrie teknikk i å skape teksturer som nesten virker håndgripelige. Det er umulig å unngå en følelse av ro og nostalgi når man ser på denne nøye utførte skildringen av det hjemlige livet; den minner oss om dyrebare øyeblikk tilbrakt i fredelig ensomhet. Historisk sett harmonerer dette med den nederlandske kulturen fra 1600-tallet, som feiret kunsten og det hjemlige livet ved å vise kvinner i kjærkomne omgivelser, som dyktig balanserer sine roller mens de nyter gledene av musikk og skjønnhet.